Å bli mamma, en dans på roser?

Vi hører jo alle om disse tåpelige fårete ordene som kommer ut fra gravides munn. Dette er bare så fantastisk, jeg kommer til å elske barnet idet det er født og dette blir bare så perfekt osv osv.

Vel, sannheten er at det ikke alltid er sånn.

Januar 2005 ble jeg gravid. Da hadde jeg kommet meg etter en lengre depresjon og livet så lyst ut. Barnet var overhode ikke planlagt, men ting gikk jo strålende så why not.

Jeg hadde mye plager i svangerskapet. Fikk vel alt utenom svangerskapsdiabetes tror jeg. Men, det er de beste 9 mnd i mitt liv. Jeg følte meg fantastisk, så fantastisk ut og jeg strålte om kapp med solen. Jeg leste mye på nett om det å bli mor, hva man kan forvente og hva som er anbefalt. Jeg leste også at noen ganger kan man få fødselsdepresjon, så jeg forberedte meg litt på det, selv om jeg innerst inne trodde og mente jeg ikke kom til å få det.

Vel, slik gikk det ikke.

Etter 4,5 døgn i rier med svangerskapsforgiftning kom lille jenten til verden. Men følelsene uteble.

Jeg var syk de første 4 mnd. Jeg kunne såvidt stå på beina, og ting var vanskelig. Jeg lå på sofaen med barnet på magen hele dagen og så snart faren kom fra jobb leverte jeg hun fra meg. Det var ikke mitt barn, jeg bare passet på henne. gav hun det hun trengte. melk, ny bleie, et bad, pupp.. Men kjærligheten uteble fortsatt.

Husker ikke eksakt når, men kanskje når hun var rundt 1,5 år så kontaktet jeg barnevernet å ba om hjelp. Jeg hadde prøvd å snakke med psykologene i tilknytning til helsestasjonen, men ingenting nyttet.

Og hjelp fikk jeg. Jeg er faktisk skikkelig overrasket over innsatsen til barnevernet. Selv om det ikke ført til så mye for min del, så gav det min datter de beste sjanser og muligheter.

I ettertid viser det seg at jeg ikke hadde fødselsdepresjon som først antatt. Kanskje begynte den som det for så å utvikle seg til en bipolar depresjon. Så det var årsaken til problemene med tilknytning, problemene med å ta ting innover meg, problemene med å innse at jo, jeg var blitt mamma .

6 år etter fødsel var ting fortsatt ikke bra. Frem til sommeren 2011 hadde jeg på 2 år kun sett henne noen timer pr mnd. Jeg hadde en stor jente jeg ikke kjente. Om noen spurte meg hva hun likte, så kunne jeg ikke svare. Den sommeren tok jeg henne med meg på ferie. 8 dager sammen. Skrekk og gru tenkte jeg. Men vet dere hva? Det gikk over all forventning. Og for første gang, kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg ble lei meg når jeg leverte henne fra meg.

Nesten 6 år brukte jeg på å komme til et punkt der jeg med hånden på hjertet kunne si jeg var glad i henne, at å tilbringe tid med henne ikke lengre bare var for hennes del, men også min.

Nå har et til år gått, og jeg kan endelig se på meg som den mammaen jeg alltid ville være. Jeg har hatt fast samvær siden august 2011 og har nå i noen mnd hatt henne annenhver helg pluss en ukes sommerferie. Og jeg blir bare mer og mer fornøyd og sjarmert av denne herlige lille (store) skapningen!

Veien har vært lang, og kronglete. Men jeg klarte det med glans!

Brazil

Frankrike - landet med utallige severdigheter for hele familien

Frankrike er et populært land å besøke. Her finner du hundrevis av severdigheter, storbyer, rik kultur og vakker natur, alt etter hva du ønsker å oppleve.

Full artikkel


Hong Kong - et spennende reisemål med mange severdigheter

Hong Kong er en berømt storby som har både moderne skyskrapere og gammel historie. Opplev spennende severdigheter når du besøker denne overveldende byen.

Full artikkel

Søk


Søk meny

    Sponsorer